Det dukker opp nye ord og trender hele tiden. Noen forsvinner like fort som de kom, andre fester seg. «Maxxing» er et av dem. Et ord for å optimalisere, forbedre, maksimere.

Det høres kanskje uskyldig ut. Hvem vil ikke ha det litt bedre, litt sunnere, litt mer på stell?

Men det er noe med intensiteten i det.
At alt kan bli bedre.

At ingenting egentlig er godt nok.

Når søvn skal optimaliseres, mat skal perfeksjoneres, hud skal forbedres, kroppen strammes opp, hverdagen struktureres og fritiden utnyttes inn til minste minutt, blir livet fort et prosjekt uten pause.

Selv hvile blir noe man skal gjøre «riktig».

Jeg tror mange kjenner på det, selv om vi ikke alltid setter ord på det. En uro.

En følelse av at man burde gjort mer, blitt bedre, vært litt mer disiplinert, litt mer vellykket.

At det alltid finnes et neste nivå.

Det er ikke tilfeldig.

Når forbedring blir et ideal, åpner det også for et marked som hele tiden kan selge oss løsninger. En ny krem. Et nytt kosttilskudd. En ny rutine. En ny metode.

Det optimale, mest perfekte livet er stadig til salgs overalt rundt oss.

«Looksmaxxing», «moneymaxxing», «cozymaxxing»…

Alle deler av livet skal visstnok maksimeres nå.

Det er lett å tro at vi bare mangler det siste lille steget, og så vil alt falle på plass.

Men det gjør sjelden det.
For mange av oss er det ikke mer optimalisering vi trenger.
Det er mindre.

Mindre støy.
Mindre press.
Mindre fokus på å prestere i alle deler av livet.

Ordet har også et litt utrivelig opphav fra nettmiljøer preget av rangering, usikkerhet og et ganske snevert menneskesyn. Kanskje er det noe av grunnen til at det skurrer litt.

Det betyr ikke at det er galt å ta vare på seg selv. Å lage gode rutiner, spise næringsrik mat, bruke noe på huden som føles godt. Det kan være både viktig og fint.

Forskjellen ligger i hvorfor vi gjør det.
Gjør vi det fordi vi prøver å nå et ideal som hele tiden flytter seg?
Eller fordi vi faktisk har det bedre når vi gjør det enkelt og nært?
For meg handler det mer og mer om det siste.

Å velge det som føles godt, ikke det som er mest effektivt.
Å bruke tid på det som gir ro, ikke det som lover resultater.

Å la ting være litt uperfekt, uten å prøve å fikse det.

Det er ikke en motstand mot utvikling, teknologi eller nye ideer. Tvert imot.

Mye av det nye er spennende, nyttig og nødvendig. Men vi trenger ikke gjøre alt til et forbedringsprosjekt.

Vi kan plukke det som gir mening, og la resten ligge.

Det finnes en verdi i det som er langsomt.

I det som vokser i sitt eget tempo.
I det som ikke kan maksimeres.

Kanskje det er der vi finner litt mer ro også.

For meg er dette ordet allerede blitt utslitt til latterlighethetens grenser.

Jeg er kanskje blitt «maxxing-maxxed».

Hva tenker du om «maxxing»?