Det er stor forskjell på ekte og uekte dufter. Det vil si, duften av de faktiske blomstene, med ekstraktene og de eteriske oljene deres, og de syntetisk fremstilte duftene som prøver å ape etter naturen molekyl for molekyl. Ibland mister faktisk syntetiske dufter så mye av kompleksiteten til de originale blomstene, at duften omtrent ikke går an å kjenne igjen.

Når jeg lukter på oppvaskmidler i matbutikken, som skal lukte «lavendel», «rose», eller «eple», er dette svært ofte tilfellet. Lukten er ofte rent ut sagt vemmelig, og ligner ikke på noe som helst.

Det er da jeg skjønner hvorfor noen personer ibland sier «jeg liker ikke lavendel». Fordi dette er kanskje den eneste «lavendelen» de har luktet på, ikke en blomstrende blålilla busk midt på sommeren full av summende bi og humler, eller de nydelige oljene som kan fremstilles derfra.

Kanskje nesen min er oversensitiv, men jeg synes at det er helt utrolig noen ganger hvordan slike dufter har lov å utgi seg for noe de absolutt ikke ligner på. Spesielt når de heller ligner noe kattene mine kan ha etterlatt seg i dokassa…

Jeg trodde lenge at jeg ikke likte duften av roser, men har i voksen alder insett at det egentlig er «roseduft» jeg misliker. Ikke ordentlig roseduft, som jeg jo er svært glad i. Når det faktisk dufter som de ordentlige blomstene, når duften faktisk er presset eller dampet ut av kronebladene til roser, og ikke fremstilt i laboratorium.

Lavendelen min har overlevd også denne vinteren, og at den skal begynne å blomstre på nytt er en av de tingene jeg ser aller mest frem til. Jeg kikker omtrent daglig på de bittesmå nye skuddene, og lurer på om de er blitt en millimeter større.

Dersom du tenker at du ikke er så glad i lavendelduft, gå inn på hagesenteret eller blomsterbutikken i juni og stikk nesen i de solvarme, bisummende lavendelbuskene der. Det er faktisk fullt mulig at du vil endre mening. Kanskje det egentlig er «lavendel» du misliker.