Tja, det høres kanskje litt banalt ut, men det å tenke som en kikert var en ny og banebrytende ting for noen tusen år siden og holder nesten enda mer relevanse idag enn da denne tankegangen ble funnet på.

«Cui bono?» – har du hørt dette sitatet før?

Det er en ganske så dramatisk historie bak sitatet, som er vel over 2000 år gammelt. Det betyr, kort sagt, «hvem drar nytte?» og er det kjente argumentet filosofen og advokaten Cicero brukte for å vinne sin mest kjente rettsak, hvor det var en dispyt rundt et arv og ble avslørt et mord.

Cicero betyr faktisk kikert og han ble mange ganger rådet av venner og kolleger til å bytte sitt navn, fordi flere mente at han aldri ville bli tatt på alvor som statsmann med navnet sitt. Hvem ville høre på en simpel kikert? Han nektet, og lot heller sine mange bragder bære navnet sitt videre gjennom historien.

Kikerten, Cicero, ble altså etter hvert sett på som en av de lureste karene som noensinne har eksistert, til tross for navnet sitt. Argumentene hans holder vann enda idag.

Cui bono? Hvem tjener på dette, hvem drar nytte? Det er et av de mest grunnleggende spørsmålene vi må stelle oss idag da vi leser en tekst, uansett det måtte være. «Cui bono?»

Mange ganger er det åpenbart, men ikke alltid. Noen ganger er både journalisme og vitenskap betalt av store selskaper som for eksempel trenger å bevise at et nytt kjemikalie er ok å bruke fordi det gjør produksjonen kjappere eller billigere. Etter hvert kommer sannheten frem, når personer innen disse feltene undersøker ting nermere og ikke er betalt av slike store selskaper som Nestlé eller Mondelez, for eksempel.

Det er mange idag som er blitt svært gode på å gjenkjenne svindel og løgn, men dessverre er det ikke alle som er like gode på dette.

Noe av det viktigste jeg fikk med meg fra grunnskolen i Finland var undervisningen om kritisk tenkning og argumentasjon, som ibland ble vektlagt mye mer enn grammatikk eller klassisk litteratur i språkundervisningen. Vi fikk lære oss om bias og innebygde fordommer, om sensur og propaganda, og hvordan alle fakta kan forvries og utnyttes som argumenter til sin egen sak, for eksempel ved å bare vise deler av sannheten, eller kun spesifikke og utvalgte fakta, istedenfor et mer helhetlig bilde. Dette er grunnen til at jeg gjerne leser nyhetene mine fra mange ulike kilder, selv fra kilder som motsier mine egne synspunkter, for å se om noen har valgt å utelukke ting som ikke «ser bra ut» for deres eget synspunkt.

Journalisme idag handler nemlig ikke om å gjengi sannheten eller virkeligheten, men om å «tolke den» og så vri den til sine egne synspunkter eller ren sensasjonalisme. Jeg er selv blitt utsatt for å misforståes med vilje av journalister, eller å siteres feil eller utenom konteksten sin, eller å bli stilt veldig ledende spørsmål, bare for å skape en mer «spennende» artikkel. Veldig ofte er det ren overdrivelse og på grensen til løgn som skaper rubrikkene i avisen, for eksempel når noen «raser» mot noe (oversettelse: har muligens gitt uttrykk for en mildt skeptisk syn på noe). Hvem tjener på dette? Ja avisen, selvfølgelig, eller personen / organisasjonen som har betalt for å få utgitt en slik artikkel. Jo flere som går inn og leser, av ren nysgjerrighet, desto bedre tjener de på annonsene sine, og kan beholde sine jobb. Det er ingen som tjener penger på ordentlig nyhetsrapportering lenger idag, alt er sponset av noen, på noen måte.

Dette er også logikken en bør benytte seg av da en får tilbud som høres alt for gode ut for å kunne være sant. Dette gjelder for eksempel når noe er gratis, eller utlover å bespare deg penger uten at det er tydelig hvordan den andre parten tjener penger på dette. Det er stort sett ingen som vil gjøre deg en gratis tjeneste uten å forvente noe tilbake, hvert fall ikke store bedrifter som har råd å lage reklame for seg selv. Hvis et produkt er gratis, er det stor risiko for at det egentlig er du som er produktet. Dette skjer for eksempel ved at de samler inn og selger data, for å bedre kunne tilpasse markedsføring, eller at de til og med stjeler din kredittkortinformasjon.

Et annet eksempel er Honey, et program en installerer i sin nettleser for å automatisk finne kupongkoder da en handler på nett. Det er nylig blitt avslørt hvordan de tjener penger på dette, via et komplisert og gjemt system som samler data og blant annet stjeler kommisjon fra online-kreatører. Dersom du bruker slike gratisprogrammer, finnes det risiko for at dine data er blitt samlet inn og misbrukt av en tredjepart. Før du installerer noe som utgir seg for å være gratis, er det altså lurt å stille seg selv spørsmålet, «hvem tjener egentlig på dette, og hvordan?». Jeg har selv unnsluppet mange svindelforsøk med denne enkle tankegangen.

Ja kikerter er gode, jeg er selv et stort fan av hjemmelaget hummus, og å dyppe gulrotstaver i dette som et sunt snacks om kveldene. Men vi kan også dra nytte av en sunnere tenking ved å huske på kikertens visdom neste gang vi leser en littegrann tvilsom artikkel – cui bono? Er artikkelen virkelig skrevet til din fordel, eller noen andres? Hvem sitt beste er det de tenker på?